Jeg innrømmer det gjerne, jeg er litt småpervers…

Det er helt stille i huset, helg, barna sover, konemor er ute på byen og koser seg.  Akkurat det en småbarnsfar trenger av og til.  Ro og fred… (selv om det selvsagt er godt når konemor kommer hjem igjen, da!).

Så mange fristende alternativer: Jeg kan sette meg rolig ned foran PC-en og blogge litt.  Se litt på fotball på Eurosport.  Lage en god kopp kaffe og forfriske meg med en konjakk av typen grande, grande.  Eller… mulighetene er utømmelige!

Jeg gjør jo selvsagt en del av dette.  MEN:  det tar akkurat en halvtime så sitter jeg foran TV’en, og klikker meg frem til BBC Food!!!  Slår aldri feil.

Himmelske BBC Food!!!

Kun matprogrammer.  18 timer om dagen, med de beste kokkene, en kulinarisk, eksotisk reise….

Problemet er bare at lysten til å lage gourmetmat er større enn evnen hos meg.  Det betyr at jeg har ekstremt lyst til å diske opp med noen lekre retter og få stående applaus og nesegrus beundring av f.eks. kona sin venninneflokk….

Så jeg følger med.  Og AV OG TIL kjenner jeg sitringen i kroppen.  Og tenker:  Yesss, dette kan være overkommelig.

Det ser relativt enkelt ut, ingrediensene er ganske normale.  Man trenger ikke i vesentlig grad spesialverktøy for å kunne ordne biffen.  Og kokken småstønner når han prøvesmaker.

Sitringen går over i småskjelving da jeg forstår at DENNE RETTEN kan være nøkkelen til evig beundring. Beundring fra de forsmådde husmødrene med ektemenn som er nødt til å høre godord som Turbo og Kamaksling før de får tenning….

SÅ:  Akkurat da retten ser ut til å være ferdig får jeg meg en på trynet så det smeller.  Kokken med de særdeles bløte håndleddene ser på meg med sine store uskyldsblå og sier:

And to complete this dish, and this is extremely important…, you have to garnish it with a touch of…..

Og så kommer det jeg fryktet.  Som en liten pyntefaen oppå kjøttstykket, salaten, paien eller whatever, skal det selvsagt legges en komposisjon som jeg aldri vil finne ingrediensene til, og ihvertfall ikke klare å lage.

Vi snakker om en teskje med søøødme oppå hvert stykke.  Og det er helt “essential”.

Enkelte utvalgte eksempler:

-           roseblader håndplukket av seksten år gamle jomfruer fra den nest største byen på Sicilia.

-         en dash av en urt som kun høstes på våren like øst for Base Camp 4 under Everest toppen.

-          små strimler av frityrstekt tyrkisk forhud.

-          tre små biter trøffel, skåret “julienne”, hentet opp av en halt smågris i det sørøstre Frankrike.

Resignasjon, depresjon, ord som ville fått Marilyn Manson til å bli skremt!  32-tommeren fra det anerkjente merket Panasonic skjelver…

Og så går jeg og legger meg.  Med våte drømmer om fjorten forsmådde husmødre.  De som ikke fikk oppleve en ny vår.

Helvetes BBC Food!!!

Dette lille oppgulpet ble nok skrevet før en viss kameratgjeng gikk i gang og faktisk serverte våre kjære en ”liten syvretters…”.

Det innlegget finnes forresten her: http://burgman.vgb.no/2009/04/26/syv-retters-middag-fra-mennene-til-sine-kj%c3%a6re-s%c3%b8te-koner/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en kåt og matglad Cairn Terrier….

DET er enkelt sagt et helvete!

Maten kommer på bordet (d.v.s. på gulvet) to ganger pr. dag.  Noen kuler med proteinrikt fiskefett og kjøttlukt som visstnok skal gjøre pelsen blank og glansfull.  Men det blir litt ensformig i lengden.  Så derfor blir det servert “vom” enkelte dager.  DET er digg!  Store biter av oppskjærte innvoller fra ku og gris.  Men det tar så fort slutt.

Og så må man kjøre på med kjøttluktfiskefett et par dager til før nytelsen igjen kulminerer med et tolv-sekunders orgiemåltid.  Innimellom går nesen jevnlig amok på alt fra kokt skinke, fiskepudding, leverpostei og alt mulig annet snadder som eierne koser seg med….

Hadde det ikke vært for en del såkalte godbiter som damen i huset lokker med for å få meg til å gjøre det hun vil at jeg skal gjøre så hadde jeg ikke holdt ut!

Men for en liten godbit så gjør jeg det meste!!

Det jeg imidlertid sliter mest med for tiden er at jeg har havnet så ubeskrivelig kraftig i puberteten!

Ifølge mannen i huset er det bare noe en må leve med.  Det var slik for han også for mange år tilbake, at man risikerte å få et noe usymmetrisk gangelag de gangene man fikk øye på noe fint av typen hunkjønn.  Trøsten skal ifølge matfar være at det går over etter en tid…. (selv om han snakker noe om at han fortsatt må inn og gi blod hver tredje måned for å få ned trykket, og da leeeeer matmor lenge og høyt….).

Men matfar bør vite èn ting:  Jeg har tusen ganger bedre luktesans enn han!  Og det er faen meg ikke lett når jeg kjenner lukten av hver eneste kåte tispe i hele Hordaland og mesteparten av Sogn og Fjordane….

Så gi meg mat!! Det er det eneste som kan få tankene over på noe annet.

Takk for meg, hilsen Dennis.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende