Så ble det tredje juledag… Og tid for et nytt innlegg.

Til deg, Maria!  Men i år er det også til de andre i familen.

Det er ti år siden du døde i dag.

Ti år…

Det er lang tid.  Eller som i går…

I “går” var du fire år og lå i en seng på Haukeland med øyne uten liv men fortsatt med en brystkasse som hevet og senket seg i takt med de monotone lydene fra respiratoren.

Halv to ble bryteren stilt på “off” og klokka to var det blitt helt stille i rommet.  Ingen lyder fra andre enn de to foreldrene.  Som plutselig var blitt litt eldre, litt reddere og litt mer usikker på hvorfor de egentlig vartil.  Her… i verden.

Tvillingsøsteren forstod lite, men hun strøk søsteren over kinnet.  Kinnet og leppene som var blitt blåere den siste halvtimen etter at hun døde.

Ti år er lang tid….

Det er et par år med tung sorg.  Problemer med å forstå og fatte, utbrenthet på jobb og det vanskelige for en voksen mann, å ta imot hjelp.  Prøve å holde en familie samlet og svare en liten søster som lurer på om Maria kommer hjem til jul og om de har do i himmelen…

Prøve å trøste en kjæreste som sørger, og klare å ta imot trøst fra den samme.  Når vi ikke sørger likt…

Ti år er også lørdagen i mars totusenogto.  Da jeg våknet til et vårlys inn gjennom vinduet, og kjente at jeg gledet meg over å være til!!   Uten dårlig samvittighet… Og som tre måneder etter fikk oppleve at et lite guttebarn ble født.

Ti år er også å måtte gi fra seg en nyfødt jente til kirurgene på Riksen to år etter.  Men også den fantastiske følelsen av å oppleve et helsevesen som faktisk redder liv i motsetning til det vi normalt leser i avisene.

Og å oppdage at familie og venner stiller opp på nytt… De hadde ikke glemt.

Ti år er også gleden av å flytte inn i nytt hus.  Forbannelsen over den franske bilen som forsyner verkstedene med god omsetning, gleden over hardt arbeid i eget firma, gleden over å være til nytte og kunne hjelpe andre, utfordringen med å få vett inn i den skotskættede hunden som tydeligvis tror han bestemmer alt….

Ti år er også i dag morges…

Å tusle seg innover i et oppvarmet hus i nitida og g kort konstatere at snømåken må hentes frem igjen….

Og så bli klar over at lydene jeg hører kommer fra sjefen over fjernkontrollen, datteren på fem.  Hun som er så forbasket nydelig at hun må skjermes til hun blir tjuefem….  Hun har funnet “Julemorgen” på fjernkontrollen og synger med av full hals.

Guttungen på syv stolprer seg nedover trappene mot stuen, grabber til seg et teppe og kryper sammen i sofaen ved siden av søsteren.  Ser med rimelig tomme øyne utover i rommet før han oppdager meg og får frem dagens viktigste budskap:

“God Morgen Pappa!!  I dag skal eg knuuusa deg i Wii.  Eg eige bowlingen….”!

Like etter kommer tvillingsøsteren på fjorten nedover trappene i julepresangen sin.  En egenutvalgt heldekkende “Onepiece-kosedress” som ser helt corny ut.  Men som hun helt sikkert kommer til å spasere rakrygget gjennom sentrum i.  Jeg synes selvsagt ikke noe om det, men det tror jeg ikke betyr så mye…

Hun har et uttrykk i ansiktet som mildt sagt forteller at hun ikke vet hvorfor hun er oppe på en slik ukristelig tid av døgnet…  Før hun kommer på at hun skal være  kirkevert i dag klokken elleve.

Det må hun være hvis det skal bli konfirmasjon som god kristen i mai 2010.  Som resulterer i knitrende sedler (les: scooter) et år senere.

Men humøret av å bli vekket i nitiden er ikke på topp!!  Og når det faderlige opphavet antyder at noen har drept Tussi i Ole Brum, slaktet han og kledd seg i skinnet… så er vi i nærheten av blikk som dreper….

Men hun smiler til meg likevel.  Et godt smil!

Og da oppsummerer jeg ti år i ett ord:  Takknemlig.

Takknemlig for at jeg fortsatt er så uendelig glad i konemor.  Hun har for øvrig overtalt meg med  “kvinnemetoder” kvelden før,  så hun får dorme seg noen timer ekstra i sengen denne morgenen… vel fortjent, men pokkern så lett jeg er å overtale…. 

Takknemlig for deg, du lille fjernkontroll-sjef.  Som er så fin.  Og som vet det.  Og som snurrer faren din rundt lillefingeren.

Takknemlig for deg, du guttungen som skal gruuuuse meg i fotball, Wii, og alle andre leker som gjør at du får frem konkurranseinnstinktet….

Og takknemlig for deg, din flotte lille fjortis.  Som burde vært stengt inne.  Fordi du kommer til å få samtlige ungboyser i mils omkrets til å sirkle omkring deg med “viagra-svette” rennende nedover de hengslete kroppene sine de neste årene….

Og så er jeg så uendelig takknemlig for deg Maria, du som ikke er her lenger.  Du er antageligvis den som har vært den viktigste personen for denne familien.  Fordi du har lært oss verdien av omtanke, respekt og tillit til andre.

Takk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende