Mitt aller første innlegg i november 2005.  Forsvant i konverteringen, men første-innlegget skal jeg ha liggende!

 

For å ta begynnelsen først…. 

Om kvelden den 26. november 1999 går hurtigbåten “Sleipner” på et skjær nord for Haugesund og synker.  16 personer mister livet.  En av de store ulykkene til sjøs i Norge er et faktum, og for oss som bor på Bømlo, like nord for ulykkesstedet gjør ulykken et veldig stort inntrykk.  To personer fra Bømlo omkommer.  Det er “kø” av VG-reportere, psykologer, kriseteam etc. i området.

Nøyaktig èn måned etter, om kvelden 26. desember har akkurat to redde foreldre blitt kalt inn på kontoret til en overlege på intensivavdelingen på Haukeland.

Sammen med en sykepleier får vi beskjeden om at Maria, den ene tvillingdatteren vår på 4 år og 3 måneder ikke kommer til å våkne opp igjen av koma.  Hun er med overveiende sannsynlighet hjernedød på grunn av den akutte og omfattende hjernehinnebetennelsen som angrep henne kvelden før.  Vi ser at de skrur av strømmen til respiratoren i to-tiden dagen etter.

Og reiser hjem med et barn for lite og en bærepose med klær for mye.

Maria begraves den 4. januar 2000. Ved siden av de to “Sleipner-ofrene”.  Etter begravelsen slår vi på fjernsynet.  “Ekstrasending” lyser mot oss.  Åsta-ulykken er et faktum, og 19 personer omkommer i et flammehelvete.  På ny, en omfattende mediadekning, hvem har ansvaret?, kriseteam i beredskap etc.

Både i Sleipner-ulykken, hos oss, og på Åsta mistet hver av familiene “kun” èn av sine kjære.  Sleipner og Åsta ble regnet som store katastrofer.  Vår katastrofe ble heldigvis regnet som ”liten”.

For så kommer fortsettelsen….

Ett år med en ekstrem følelsesmessig berg-og-dalbane.  Deretter det andre året, som er litt mindre jævlig enn det første.  Så begynner ting å gå seg til.  Livet begynner å bli “normalt” igjen.  Vi får et barn til.  Og oppdager at vi er blitt STERKE, klarer bedre å skille mellom uvesentlige og viktige ting enn tidligere.

Dessuten, i løpet av det første halvannet året har vi hatt totalt fire fantastiske, lange, møter/oppfølgingssamtaler med den samme overlegen på Haukeland som gav oss den forferdelige beskjeden julen 1999.  Vi får bekreftet at det er ikke noe “unormalt” med oss, vi går bare gjennom en sorgprosess som faktisk er helt normal.  Og vi kommer ut igjen som hele mennesker, og med et forhold som er enda sterkere enn det det var.

Samtidig….

Sleipner-saken følges opp i media.  Rettssak, anke, krasse utfall mot HSD (som eide Sleipner), stadige mediaoppslag fra en støttegruppe om hvor jævlig alt er.  Og vi tenker:  skal de ikke få lov til å komme videre snart?  De får jo ikke sørge.  Over det hele ruller spørsmålet om penger, erstatning, senskader etc.  Kriseteamet, HSD og andre involverte har i løpet av første året arrangert 50 samlinger for de pårørende og overlevende (… det er 52 uker i et år).  Det er utbetalt ca. 50 mill. i erstatninger.  Mediabildet er preget av hat, frustrasjon og fordømmelse.  Sjefen i HSD går av pga presset han har vært utsatt for.  Han stilte forøvrig opp i alle begravelsene.  Likevel, angrep, angrep, angrep i media.  Og vi stiller oss spørsmålet igjen:  Når skal de få sørge?

Jeg er så uendelig glad for den oppfølgingen vi fikk fra Haukeland, pluss den fantastiske støtten fra familie og venner.  Og så er jeg så glad for at vi fikk gå gjennom en sorgprosess uten at noen rundt oss arbeidet for å holde tragedien varm.  Glad for at vår Maria “bare” døde av en sykdom, hvor ingen (rettmessig eller ikke), kunne anklages.

Både “store” og “små” tragedier vil med jevne mellomrom skje fremover.  Min tanke er: hvordan kan vi best hjelpe de som rammes til å komme videre?  Tror ikke det amerikanske “advokat-og-erstatningssamfunnet” nødvendigvis er det beste…

Kanskje løsningen rett og slett er at hver og èn av oss kan tilby litt empati og medfølelse?  (At det finnes et tilbud om psykolog til de som trenger det må vi bare forutsette).  Men hvis hver enkelt av oss klarer å gi de som sliter rom og tid til en normal sorgprosess, og så er til stede hvis det er behov for oss…  Da tror jeg hverdagen blir bedre.

Både for den som gir og den som får…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende