Jeg våkner!

Glad for å slippe å sove mer…

Du var her nå.  Igjen.  Den morgentimen, andre juledag.

Min lille. Kjære.

Du var ikke deg selv, den morgenen.

Ikke den tillitsfulle, spørrende, litt sjenerte, gode jenta mi.

Ikke kosejenta mi.  Ikke den som sang av full hals.

Du var annerledes…Syk.

Fortvilet? eller forstod du egentlig noe som helst?

Håper ikke det…

Du klemte hardt rundt hånden min et lite sekund.

Og forsvant. For alltid.

Og jeg er er glad for at jeg ikke så inn i øynene dine akkurat da.

For de øynene hadde nok vært der hver natt!

Heldigvis så kommer minnet om den lille hånden som klemmer hardt rundt pappa sin store trygge hånd…

Bare av og til…

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende