En repost fra sommeren 2006.  I disse “religionkrangletider” på bloggen så har vi enten fundamentalister eller sterke motstandere!

Men hvor mange av oss er på “delvis-nivået”?  Som til vanlig ikke regner seg som kristne, men som i nøden roper ut etter hjelp fra noe(n) som man ikke vet hva er?

Og: Er det feigt?  Eller er det greit?

Historien:

“Vil dere døpe barnet deres før operasjonen i morgen?”

Pause, vi må tenke oss om…

Lenge.

Åtte dager gammel.  Liten, uskyldig, perfekt, hjelpeløs.

Men hun har et hjerte som ikke klarer å holde liv i den lille kroppen så mye lenger.

Hvorfor får vi dette spørsmålet?

Alvoret synker sakte inn.  Livets sårbarhet…

Ja! Vi ønsker å døpe henne.  Her på nyfødtintensiven på Rikshospitalet.

Samtale med prest på “stille rommet”.  Vi er preget, men det gjør godt.  Han er et Menneske, ikke bare en prest…

“Vi har noen få dåpskjoler, hun må jo pyntes til denne fine stunden…”

Kler på nurket, ikke lett med alle ledningene.  Men hun blir fin!

De andre foreldrene blir bedt på en fin måte om de kan gå ut i en 20-minutters tid…

Uten at de blir spurt, senker disse fantastiske sykepleierne på nyfødtintensiven alarmlyden på apparatene.  Setter seg ned.  Andektig stemning.

“Vi kan ikke tenne stearinlyset.  Litt vel mye oksygen i luften her inne… Og blomstene er ikke ekte, kan følge med bakterier vi ikke vil ha…”

Men det gjør ingen ting.

Seremonien er sterk, og inderlig.  Den betyr så mye.  Håpet og frykten blir så mye mer intenst.

Sykepleieren tar bilder.  De viser to alvorlige, redde foreldre som står foran en morgendag og en fremtid som er så usikker som den kan bli.

Dette fantastiske Mennesket gjør korsets tegn over det lille jentebarnet og sier de rituelle ordene.

Og legger til for seg selv, stille: Må Gud være med deg i morgen, lille jente…

Det betydde så uendelig mye, de ordene.

Seremonien er ferdig.  Vi tenker:  så ble hun ihvertfall døpt.  Vi springer ikke akkurat ned kirketrappen til daglig.  Men, det gjorde godt!

Klokken 14.30 neste dag:  Vi har blitt “jaget” ned fra Rikshospitalet til Oslo, og gått hvileløst omkring på Karl Johan.  Telefonen ringer og viser nummeret til Rikshospitalet.  “Hei, det er kirurg xxxxxxx, vi har akkurat trillet jenta inn på Hjertekirurgisk overvåkning.  Operasjonen har gått veldig bra…..

Takk!

(og for å følge opp spørsmålet før historien: Takk! til hvem?)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende