Fanken for en risikosport….

Fullastet bil på vei til et visst sommarland nede i Telemark.

Den medbrakte DVD-spilleren sluttet å fungere etter tolv minutter.  Batteriet var flatt, og sigarett-tenner kabelen hadde antageligvis treåringen gjemt på pur faenskap hjemme.  Så der gikk den fredelige turen fløyten…  Stillheten ble umiddelbart erstattet av krangling, skingrende Sabeltannsang, en wannabe-tenåring som tilnærmet perfekt kjørte et fremtidig PMS-syte-scenario og en radio som stadig høyere forkynte at “Radio Norge spiller musikk fra de siste fire årtier…” (Note to self: treffer jeg den personen som sier den setningen hvert tredje minutt så kvest han).

Men tross alt, turen gikk sånn passe bra.  Det eneste var et kamikaze-angrep fra venstre fra en trallala-pille-spisende dame i Ølen som ambisiøst nok trodde at den lille, røde postkasselignende Nissan Micra’en hennes var myyye større og styggere enn to tonn sjuseter.  Greit nok.  Jeg la igjen et par meter med gummi midt i sentrum og ga henne fingeren.

Haukeli ble en transportetappe.  Få geiter og enda færre mennesker.

Og med bare ca. 10 mil igjen bar det inn i Telemark.  Rare bygdenavn, svingete veier og skog.

Men tross alt:  bare ti mil igjen.  Minstejenta sov, guttungen på seks satt konsentrert med spillemaskinen sin og drepte Pokemon’er med merkelige navn.  Wannabe-tenåringen hørte på noe afroamerikanske hip-hop-greier med like merkelige navn og de eneste lydene jeg hørte var noen lavmælte mothafokka-greier som kom med jevne mellomrom.

Så jeg benyttet sjansen til å tenke bittelitt på høne….

Midt inne i hjernens hurtigscan av Ellos-katalogens undertøysdel skjærer en klar og bestemt stemme gjennom luften:

“Etter 40 meter, sving til høyre!”

Det var Liv.  Stemmen som jeg møysommelig hadde lastet ned gratis sammen med kart over Western Europe.  Til mobilen som med pinlig nøyaktighet forklarte meg hvor jeg skulle kjøre.  Jeg likte Liv.  Og lystret Liv.  For Liv VET hvor jeg skal.

Så jeg krummet de neglebitte fingertuppene rundt skinnrattet og skulle akkurat til å vrenge bilen mot den blå siden, da jeg i sidesynet noterte at der fantes det myr, skog, vann, myr, skog, vann…… Og faaaen, der skulle jo ikke jeg!

Tolv meter gummi ble lagt igjen midt i svarteste Telemarkskogen!

Minstejenta la igjen en brun stolpe i trusa i forfjamselsen.   Guttungen drepte seg selv i Pokemonspillet og wannabe-tenåringen kvitterte med et klart og tydelig “Fuck!!!” i stillheten som fulgte.

Kona noterte seg at ektemannen var blitt gal!  Ferdig med det….

Og så skrudde hun av GPS’en.  Før hun gjorde det så jeg at det stod null satelitter på skjermen, vi skulle visstnok være i Drammen og ellers fungerte ingenting.

Liv hadde mistet kontrollen!  Jeg led med henne.

Litt senere skrudde jeg GPS’en på igjen.  Det resulterte i at Liv tok oss med på en tjueminutters sight-seeing som endte opp utenfor et stabbur på Vinje før vi snudde.

Jeg syntes det var et fint stabbur.  Kona syntes ikke det! Og skrudde av GPS’en.  Igjen….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende