Eplebonden fra Hardanger skulle gifte seg med fiskerdatteren fra Bømlo

 

(red.anm. 1:  Bømlo er en liten men knallfin myggskit av en øygruppe midt mellom Bergen og Stavanger.  Kremt: de to litt mindre byene enn Oslo på vestlandet…).

 

Men problemet var hvor bryllupet skulle stå.  Løsningen var enkel, begge hadde slekt i Haugesund og da ble reisen kortere for alle.  Så en lørdag i juli var det storbryllup på et hotell i byen.

 

Litt utpå sommerkvelden fikk de et ørlite problem.  Den ”litt røslige” bestemor Olga fra Haugesund hadde fått smaken på eplesaften som hardangerslekten hadde satt frem, og opplevde at gulvet slingret litt mer enn godt var ( og det skulle bare mangle, årgangssideren hadde jo for faen blitt pleiet frem til kraftige 15%…).

 

Greit, etter litt diskusjon ble det bestemt at Johan, en stor jævel av en fisker fra Bømlo og en liten, men senesterk bror av bruden fra Hardanger skulle få henne trygt hjem før det ble noen pinlige episoder på dansegulvet.  Det begynte nemlig å nærme seg noe som lignet et epileptisk break-dance-anfall ute på høyre flanke.  Og en 140 kg+ tung, driiitfull bestemor på parketten var noe man gjerne ville unngå.

 

Gamle Olga bodde på andre siden av Smedasundet

 

(red.anm 2: det betyr sundet som skiller Haugesund fra øya utenfor… Haugesund er forøvrig er en by på vestlandet for de ekstremt urbane her inne…)

 

så de måtte i båt (det var ingen bro på den den tiden).  Etter mye strev og møye fikk de endelig buksert gamle Olga ned til kaien og opp i en liten, men ustø robåt.

 

De var kommet akkurat ti meter fra land da katastrofen skjedde.  Gamlemor våknet,  reiste seg i båten på ustøe ben, rapte høyt og tippet galant over rekka.  En god del kilo for mye sank som en sten.

 

Nå var gode råd dyre.  Johan grep tak i en klepp med langt skaft

 

(red..barna 3: for uvitende innlandsbønder så er en klepp et redskap som består av et skaft, samt en diger, spiss metallkrok som hugges inn i hodet på fisken så blodet spruter mens fisken fremdeles er i eller like over havoverflaten slik at man ikke risikerer at den skal falle av kroken på sin ferd fra havets overflate og til den er trygt i behold oppe i båten.  Et slikt tragisk utfall medfører nemlig at klepperen, d.v.s. mannen som håndterer kleppen selv får kleppen hugget inn i hodet i raseri av fiskeren som nettopp har mistet fisken, slik at blodet spruter osv….)

 

og soknet det han var god for!

 

Et lite minutt etter hadde han fått feste i noe særdeles tungt, og med store anstrengelser klarte de i fellesskap å få fangsten om bord .

 

Så satt de der, totalt utkjørt i hver sin ende av båten og hev etter pusten.  Med Olga i midten.  Hun hev også etter pusten, samtidig som hun simultant siterte bibelord og fortsatt rapet noe jævlig…  Eimen av halvkonsumert eplesider lå som en tåkedis over båten.  Men: hun var i live.

 

Det var da fiskeren fra Langevåg så det!  I finkjolen på Olga hang den største hummeren han noensinne hadde sett, den han hadde drømt om siden puberteten… I drømmene hans hadde den svarte hummeren

 

(redda Joppe.anm 3: en hummer er svart før den kokes)

 

utkonkurrert bildet av den småhårete godsaken til unge Lise som han såvidt hadde fått et glimt av den sommerkvelden hun skrevde seg over båtripa for å bli rodd hjem!

 

Det skulle MYE til for å ukonkurrere det bildet, men ”alle mors hummer” hadde klart det.  Og nå lå den like foran ham i båten, fastklort i kjolen på Olga, like over den valken som skilte dritlukt fra herlighet….

 

Den senesterke pingla fra Hardanger satt og sippa og smågrein i baugen.  Og mellom et par snørrete hikst kom det med gråtkvalt, lys og ustø stemme:  Kva gjere me no????

 

Svaret fra Bømlafiskeren kom kontant…

 

Me prøver å setja ho ein gang til.  Bittelitt nærmare kaien denne gangen, for der føle’ eg på meg at da står ein som er endå større…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende