Tredje juledag 1999, fire dager før den store tusenårsfesten.  Strømmen på respiratoren slås av.  Den hadde gjort at du pustet det siste døgnet.  Men DU var ikke der.  Jeg hadde løftet på øyelokket ditt jevnlig. Og sett at øynene dine var tomme.  Ingen ting. Tomt…  Det lekne blikket til en fire år gammel jente var borte.  For alltid…

Det gikk tjue minutter før det var over, men du kjente ikke noe.  Du var ikke der.  Det var bare en kropp som skulle dø.  Vi holdt deg i armene våre etter tur.  Da streken var stabilt vannrett stelte vi deg og la bamsen godt til rette i armkroken din.

Så reiste vi hjem med en bærepose klær for mye og et barn for lite.

Du kom hjem etter tre dager.  Tretti biler stod oppstilt for å følge deg til minnestunden.  Det varmet.  Trodde ikke du var med fergen da bilene kjørte i land.  Det var vondt.  Men så kom bilen.  Endelig!

Du var hjemme igjen!

Og så fin du var, i kirken etterpå.  Bamsen lå fremdeles i armkroken. Og den fikk følge av mange flere leker.

I kisten, til Sommerlandet…

Åtte år siden.  Åtte år som har formet oss.  Vi har fått så mye godt disse årene.  Flere barn.  Nye, gode kapitler i minnebøkene våre.

Men jeg griner fortsatt mine modige tårer når jeg tenker tilbake til tredje juledag 1999.  Du er her fremdeles…

Det er tusen stjerner på himmelen i kveld.  Èn av de er dine.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende